En liten oppdatering

Etter tre nattevakter begynner vi å skjønne hvorfor Jo'burg har det fått rykte på seg for å være en farlig by. De to første nettene var "rolige" ifølge legene som var på vakt. Kun 3 knivstikk, en dame som hadde blitt overfalt av eksmannen sin med flaske og en dame gravid i 34 uke som hadde blitt skutt gjennom magen. Spesielt å være med å assistere da de lappet sammen tarmene og tok ut fosteret som kulen hadde gått tvers gjennom.
Den tredje natten var travel, 7 eller 8 resuscitations. 3 MVA's, resten knivstikk eller skuddskader. Det skjedde noe hele tiden. Mens vi hjalp til å resussitere en MVA(motor vehicle accident) kommer det en mann vaklende inn på resus rommet og faller om med et knivstikk i halsen. Jonny måtte steppe inn som Dr 2 på den ressusen. En pneumothorax som ble fikset med et brystdren.

Legene her er utrolig rutinerte, og flinke til å delegere oppgaver til oss. Mens de står og lapper sammen knivstikk mot brystet, snakker de rolig sammen, forklare og viser, og det ser ikke ut som om pulsen deres stiger i det hele tatt.

Vi kommer nok aldri til å glemme følelsen av å kl 0700 stå å stoppe en blødning etter et knivstikk til brystet på en ung mann mens sykehuskoret(?) står i gangen ved siden av og synger tradisjonelle Afrikanske sanger og det å prøve å stabilisere en pasient med hjernen stikkende ut av skallen. Det gjør inntrykk å være her og se det beste og det værste Jo'burg har å by på...


Denne uken har Carl og Nicole hatt dag vaktene, som går fra 0800 til 1800. Som nevnt har uken vært (etter Jo'burg standard) relativt "rolige" og dagene har ikke vært for stressende. Til tross for dette har vi sett mye rart, der folk kommer inn med avkappede fingre og skudd og kniv skader. Det er også påfallende mange saker med vold mot kvinner der mennene begår brutale overgrep. Sykehistoriene viser at det ofte er menn de har kjennskap eller tidligere forhold til.

Ettersom Johannesburg General er et universitetssykehus er det et meget godt undervisningsmiljø. De eldre legene er flinke til å følge opp de yngre og de har mange rutiner her som vi nyter godt av. Vi har bla. fått bli med på noen av morgenmøtene og rundene de går på intensiv avdelingene. Her stilles det spørsmål på alle nivåer og forklaringene begynner på basale nivåer og bygger seg oppover. Dette gjelder også under resusiteringer der de tar seg tid til å forklare oss hva de gjør og hvorfor.

En annen observasjon vi har gjort oss er hvor mange skandivavere som har funnet veien ned hit til Johannesburg. Av de legene vi har møtt så langt har 2 vært danske leger på stipendiat for å jobbe her og en svensk nyutdannet lege som har et traume-forskningsprosjekt. Med Magnus, Jonny og meg kan vi trygt si at lille skandinavia har klart å gjøre seg ganske synlig her nede.

Ellers har dagene gått ganske raskt. Man er meget utslått etter timene på sykehuset og bruker som regel timene i "hytta" vår til å sove. Men det lille vi har sett av Jo'zi har vært veldig fint. Folk er veldig imøtekommende og hyggelige. "We love foreigners" har vi hørt ved flere anledninger. Denne åpne mentaliteten kommer nok av det ekstremt store mangfoldet av kulturer og folkeslag som er samlet her i Sør Afrika. Dersom New York er "the melting pot" vil vi nok døpe Jo'hisi til "heksegryta". Et fargerikt, velsmakende og sprakende brygg, men som også er meget lett antennelig. Til tross for denne åpenheten er det enorme spenninger som skjuler seg under overflaten, og disse viser seg på sitt værste i mottaket. Helgen er kjent som en høytid for fyll, bråk og brutalitet, så vi er spente på å se hva dette medbærer.